Dagen var kommet for å forlate paradis. Vi grabbet med oss siste rest av luksus (les; Oreo Cookie, Kitty Kat og noen flasker med vann), før vår taxivenn fra torsdagens ankomst til øya, hentet oss kl 10. Vel viten om at vi skulle forlate et paradis for et annet, gjorde det hele litt bedre. Trodde vi….
For en dag!!! De 2 ½ timene med taxi fra Punta Cana til Boca Chica beach gikk raskt unna og ble en ny skrekkopplevelse når det gjelder helsprø kjøring (Montenegrinerne viser seg å være en god nummer 1). Kjøreopplæring i dette landet er helt tydelig manglende. De bruker begge filer i begge retninger, og den sterkeste vinner rett til veibanen. Rødt lys er dessuten bare til pynt.
Vel fremme på hotellet, som var oppnevnt av IHF, prøvde vi å sjekke inn. Uten hell… Vi var ikke booket inn på det hotellet, påstod resepsjonen. Så der stod vi; to jenter med hver sine 40 kg bagasje, svetten rant og humøret sank. I tillegg til manglende reservasjon, oppdaget vi at stillheten og ”adults only” de siste åtte dagene hadde satt sitt spor. Det levenet som møtte oss på ”FAMILIEHOTELLET” Domenican Bay var ikke til å holde ut! Hyggelig var det dog da det dukket opp en gjeng med nordmenn som viste seg å være det norske lagets foreldre. Vi fikk litt trøst og tilbud om sengeplass om det ikke ordnet seg for oss.
2 timer senere var vi fortsatt på Domenican Bay og prøvde å overtale resepsjonisten om at det var noe galt med systemet deres. Hverken arrangøren eller IHF hadde oppnevnt noen kontaktperson, så det var ingen å kontakte. Plutselig får Kjersti telefon fra sin facebookvenn som er ansatt på IHF kontoret, med beskjed om at vi skal bo på at annet hotell… Rimelig flaue over alt oppstyret vi har laget i resepsjonen, får vi tak i en ny taxi. What a ride! Bilen hang så vidt sammen, og det gjaldt sjåføren også. Vi holdt oss for øynene og håpet på det beste. Til vår store lettelse, kom vi helskinnet frem til rett hotell, men til vår store skuffelse, var det absolutt ikke et ”all inklusive” ved stranda, som vi var forespeilet. Så her bor vi da, på et businesshotell uten stort å foreta seg. De 40 kg med sommerkjoler, bikinier og strandtøy faller liksom ikke helt på sin plass her…
Etter litt furting, fant vi fort ut at det nok ikke er vi som bør være mest skuffet. Vi har tross alt hatt over en uke med sol, strand og luksus, nemlig for å kunne fokusere fult på mesterskapet når det starter. Resten av gjengen her lander i kveld, i godt tro om at de skal oppleve den Dominikanske republikk på sitt beste. Men den gang ei… Ha, ha.
I morgen starter det for alvor. Vi er godt forberedt og gleder oss. Vi ønsker oss selv lykke til!
Drosja så standsmessig ut, men den hang såvidt sammen. Ved hver lille dump vi passerte, skrubbet vi nedi bakken, sjåføren måtte bruke rå muskelkraft for å holde rattet nogen lunde støtt, og det føltes som om vi kjørte på felgen...
Minner fra dagene i paradis...
Kjersti ved bassengområdet. Må det legges til at vi holdt stand på stranda hver dag, og var ikke i bassenget en eneste gang. Brunfargen kunne jo blekne i all kloret...
Helt fantastisk flott! Akkurat som på et postkort, bortsett fra at dette er virkelighet. Vi forelsket oss virkelig i dette stedet!
Bildet taler vel for seg selv. This is life!
Deilig middag på "The Grill". Posjoner store nok til å fø en hel landsby. Av alle de 8 restaurantene her, ble nok den asiatiske restauranten favoritten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar